Viktig informasjon om storulykkeforskriften

Innhold

Introduksjon

Storulykkeforskriften gjennomfører bestemmelsene i EUs Seveso III-direktiv, som Norge gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å følge opp. Seveso III-direktivets formål er å forebygge storulykker der farlige kjemikalier inngår, samt begrense de konsekvenser storulykker kan få for mennesker, miljø og materielle verdier, og gjennom dette sikre høy grad av beskyttelse på en enhetlig og effektiv måte.

1. Om storulykkeforskriften

Forskriften stiller krav til virksomheter som håndterer større mengder farlige kjemikalier. Forskriftens formål er å forebygge storulykker og begrense konsekvensene storulykker kan få for mennesker, miljø og materielle verdier. Dagens storulykkeforskrift trådte i kraft 1.7. 2016.

Storulykkeforskriften på Lovdata (åpnes i nytt vindu)

a) Hvem gjelder storulykkeforskriften for?

§ 2 og vedlegg I beskriver hvilke virksomheter forskriften gjelder for. Vedlegg I del 1 angir mengdegrenser basert på kjemikaliers klassifisering, mens vedlegg I del 2, angir mengdegrenser for navngitte kjemikalier.

Storulykkevirksomhetene er inndelt i to grupper:

Meldepliktige virksomheter (ofte kalt § 6 virksomheter): oppbevarer kjemikalier i mengder som beskrevet i vedlegg I, del 1 og 2, kolonne 2.
Sikkerhetsrapportpliktige virksomheter (ofte kalt § 9 virksomheter): oppbevarer kjemikalier i mengder som beskrevet i vedlegg I, del 1 og 2, kolonne 3.

b) Veiledninger til storulykkeforskriften (inkl. temaveiledninger)

Myndighetene har utarbeidet følgende veiledninger til storulykkeforskriften:

2. Hva må virksomheten gjøre?

a) vurdere om virksomheten er omfattet av forskriften

Virksomheter som håndterer farlige kjemikalier skal selv ta stilling til om de er underlagt forskriften. Dette gjør de ved å identifisere hvilke kjemikalier virksomheten håndterer, og om de overskrider mengdegrensene i vedlegg I.

Dersom virksomheten har flere farlige kjemikalier, men mengdene av disse er mindre enn mengdegrensene i vedlegg I del 1 eller del 2, skal summeringsregelen fra merknad 4 i vedlegg I benyttes.

b) utarbeide dokumenter etter forskriftens krav

Dersom virksomheten er omfattet av forskriften, skal den sette i gang arbeidet med å oppfylle kravene i forskriften.

Den grunnleggende forutsetningen er at virksomheten jobber systematisk med tiltak for å forebygge og begrense storulykke, se § 4 og vedlegg III.

Tabellene under viser hvilke dokumenter virksomheten skal utarbeide, og hvilke av disse som skal sendes til storulykkemyndighetene v/ DSB.

Ta kontakt med DSBs sekretariat for storulykkekoordineringen hvis dere har behov for veiledning og avklaring om videre saksgang.

Henvendelser gjøres til:

Dokumenter som meldepliktige virksomheter skal utarbeide

Type dokumenter	Referanse i storulykkeforskriften	Skal sendes inn	Skal være tilgjengelig i virksomhet	Annen informasjon
Melding	§ 6	X	X	Se egen temaveiledning
Beredskapsplan	§ 11		X
Informasjon til allmennheten	§ 12		X	Skal være tilgjengelig på virksomhetens internettside
Strategi for å forebygge og begrense storulykke	§ 7		X	Se egen temaveiledning

Dokumenter som sikkerhetsrapportpliktige virksomheter skal utarbeide

Type dokumenter	Referanse i storulykkeforskriften	Skal sendes inn	Skal være tilgjengelig i virksomhet	Annen informasjon
Sikkerhetsrapport	§ 9	X	X	Se egen temaveiledning
Beredskapsplan	§ 11		X
Informasjon til allmennheten	§ 12		X	Skal være tilgjengelig på virksomhetens internettside, distribueres jevnlig i nærområdet og ligge ved sikkerhetsrapporten.
Strategi for å forebygge og begrense storulykke	§ 7		X	Se egen temaveiledning

c) Andre viktige plikter etter forskriften

Informasjon om risiko til arealplanmyndigheter (§§ 6 og 9)
Samordning mellom virksomheter som er identifisert som dominovirksomheter (§ 8)
Samordning av beredskap med det offentlige (§ 11)
Rapportering av ulykker og tilløp til storulykker (§ 13)

3. Myndighetenes samarbeid og saksbehandling

Myndighetene samarbeider om oppfølgingen av storulykkeforskriften gjennom en egen koordineringsgruppe. DSB er koordinerende myndighet. Koordineringsgruppen skal sørge for at myndighetene på storulykkeområdet oppfyller sine plikter og at de behandler virksomhetene likt.

Viktige arbeidsområder for koordineringsgruppen er å:

gjennomgå og vurdere virksomhetenes meldinger og sikkerhetsrapporter, og gi tilbakemeldinger om disse,
vurdere om det kan oppstå dominoeffekter mellom storulykkevirksomheter som ligger nær hverandre, og i så fall fatte vedtak som identifiserer virksomhetene som dominovirksomheter,
utarbeide retningslinjer og føringer for tilsynet etter storulykkeforskriften, herunder lære opp tilsynspersonell og sørge for erfaringsutveksling blant tilsynspersonell,
fastsette felles tema for tilsyn, og utarbeide tilsynsplaner for storulykkevirksomheter,
følge opp Norges internasjonale forpliktelser etter Seveso III direktivet.

4. Tilsyn med storulykkevirksomheter

Sikkerhetsrapportpliktige virksomheter skal ha tilsyn hvert år, og meldepliktige virksomheter hvert tredje år, med mindre koordineringsgruppen i en langsiktig plan har fastsatt andre tilsynsintervaller for virksomheten.

Storulykkemyndighetene samarbeider om å planlegge og fordele tilsynet. Koordineringsgruppen beslutter hvert år hva som skal være hovedtema ved storulykketilsyn.

a) Tilsynsplan

Koordineringsgruppen fastsetter kriterier for å kvalifisere en virksomhet for en lavere tilsynsfrekvens. Det vil da bli utarbeidet en egen tilsynsplan for virksomheten. De viktigste kriteriene for sjeldnere tilsyn er:

god HMS-styring
ingen alvorlige avvik på tilsyn
minst ett storulykketilsyn må være gjennomført

En tilsynsplan skal gjelde for en tidsavgrenset periode, normalt tre år.

b) Tilsyn med foretak/konsern som eier flere anlegg underlagt storulykkeforskriften

For store foretak/konsern som har mange enkeltanlegg underlagt storulykkeforskriften, fører myndighetene systemtilsyn med foretaket og gjør verifikasjoner i utvalgte underliggende anlegg. Dette omfatter for eksempel foretak med mange eksplosivlagre eller tankanlegg. I slike tilfeller utarbeides særskilt plan for tilsyn med konsern og underliggende anlegg. Myndighetene forventer at feil og mangler som identifiseres i systemtilsynet og verifikasjonene rettes opp for alle anleggene som foretaket/konsernet har.

5. For deg som bor i nærheten

Som nabo til en storulykkevirksomhet har du krav på informasjon om virksomheten.

På dsb.no, under området for informasjon til privatpersoner, finner du mer informasjon i følgende artikler:

Dette har du rett til å vite om industrinaboen

Naboinformasjon - lagring av eksplosiver og fyrverkeri

Her kan du se hvilke kommuner som har storulykkevirksomheter (excel-ark)

Dersom du ønsker å få tilsendt rapport fra siste tilsyn i en virksomhet, send en forespørsel til

6. Informasjon og råd til arealplanleggere

Arealplanlegging er et viktig forebyggende virkemiddel for å redusere konsekvensene av en storulykke i virksomhetens omgivelser. Sikkerheten for mennesker, miljø og materielle verdier må vektlegges i arealplanleggingen.

Gjennom Seveso III-direktivet er Norge forpliktet til å ta hensyn til det langsiktige behovet for å opprettholde egnet avstand mellom storulykkevirksomheter og annen aktivitet i samfunnet. Dette betyr at vi må ha kontroll med plasseringen av nye virksomheter og store endringer i eksisterende virksomheter. Vi må også ha kontroll med nyutvikling som kan øke faren for eller virkningene av en større ulykke. Dette omfatter for eksempel nyutvikling av transportårer, steder med offentlig ferdsel og nye boligområder i nærheten av eksisterende risikofylt virksomhet.

Det er i hovedsak gjennom bestemmelsene i plan- og bygningslovgivningen at norske myndigheter må sørge for at kravene i Seveso III-direktivet blir innarbeidet. Kommunen har som planmyndighet ansvaret for forvaltningen av arealene i kommunen. Den får derved også ansvar for planlegging knyttet til plassering av nye storulykkevirksomheter og endringer i omgivelsene rundt eksisterende virksomheter. I tillegg har fagmyndigheter innen helse-, miljø- og sikkerhet (Miljødirektoratet, DSB og Ptil) gjennom sitt regelverk en rolle ved etablering og endring av virksomhetene. Virksomhetenes risikovurderinger legges til grunn for vurderingene og en god dialog mellom kommune, fagmyndighet og virksomhet er avgjørende for en god prosess.

De viktigste hensynene som planleggingen må ivareta når det gjelder storulykkevirksomhetens omgivelser er:

Opprettholde forsvarlig avstand til befolkningen rundt eksisterende storulykkevirksomheter
Ha kontroll med endringene i omgivelsene rundt eksisterende storulykkevirksomheter
Sørge for forsvarlige avstander ved etablering av ny storulykkevirksomhet og endringer i eksisterende storulykkevirksomheter.

Disse forholdene må ivaretas av kommunen gjennom arbeidet med kommuneplan og reguleringsplaner. Dette gjøres ved å opprette hensynsoner eller passende arealformål med tilhørende bestemmelser.

Dette er nærmere beskrevet i Veileder om sikkerheten rundt storulykkevirksomheter (pdf).

Hva er det viktig for arealplanleggerne å ta hensyn til?

Typiske storulykkevirksomheter:

Eksplosivlagre
Tankanlegg for gass og drivstoff
Ulik kjemisk industri som bruker eller produserer farlige kjemikalier - med ulikt risikopotensial

Hendelser som kan få store konsekvenser (virksomhetens egne risikoanalyser legges til grunn):

Utslipp av farlige kjemikalier kan gi både skader på mennesker og miljøskader (forurenset grunnvann og luft).
Branner kan forårsake skader fra varmestråling, helseskadelige branngasser og miljøskader (forurenset grunnvann og luft).
Eksplosjoner kan forårsake alvorlige skader på mennesker, bygninger og natur, avhengig av hvor kraftig trykkbølgen etter eksplosjonen er.
Uhell kan påvirke andre nærliggende virksomheter og i verste fall medvirke til ubotelige skader som for eksempel nedleggelse av virksomhet som følge av lengre driftsstans.

Kommunen bør derfor sørge for god avstand mellom storulykkevirksomhetene og for eksempel (se DSBs veileder for innspill til restriksjoner):

skoler
barnehager og bygninger hvor det er aktiviteter som samler mange barn
sykehus, sykehjem og andre bygninger som er vanskelige å evakuere
kjøpesentra og andre områder hvor store menneskemengder er samlet
annen risikofylt virksomhet med storulykkepotensial
boligområder
vei- og jernbaneprosjekter
rekreasjonsområder og områder som i kraft av sin natur er særlig sårbare eller interessante

Oppsummering av viktige elementer for kommunen i arealplanleggingen knyttet til storulykkevirksomheter:

Kommunen har ansvaret for en forsvarlig arealdisponering gjennom plan- og bygningsloven
Sentrale myndigheter gir råd og veiledning og har fagregelverk som regulerer virksomhetene.
Det bør etableres hensynssoner i kommuneplanen rundt eksisterende storulykkevirksomheter for å hindre uønsket utvikling og fortetting.
Risiko forbundet med storulykkevirksomhetene bør være inkludert i kommunens helhetlige ROS-analyser.
Ved planer for nye utbyggingsområder i kommuneplan og reguleringsplan, må ROS-analysene dekke alle viktige fagområder. Kontakt virksomhetene for å få nødvendige innspill til ROS-analysene.
Arealplanleggerne må bruke lokalkunnskap, og aktivt søke kontakt med egne lokale myndigheter (for eksempel brannvesen), sentrale myndigheter, og virksomheter som kan berøres av en beslutning. Alle sider av saken må være belyst når en beslutning tas.
Kommunen må være bevisst på hva slags ny utvikling som aksepteres nær eksisterende storulykkevirksomhet, slik at man ikke utsetter lokalsamfunnet for unødig risiko, eller lar bebyggelse med videre krype så nær slike anlegg at virksomhetens aktivitet til slutt ikke blir forenlig med omgivelsene.
DSBs Veileder om sikkerheten rundt storulykkevirksomheter (pdf) gir innspill til restriksjoner i områdene rundt virksomheter. Disse kan danne grunnlag for etablering av hensynssoner eller bestemte arealformål.
Kommunen må være i stand til å ivareta beredskapsmessige og andre utfordringer som følger med eventuell ny aktivitet med farlige kjemikalier.

7. Informasjon om krav til offentlig beredskap

God beredskapsplanlegging og øving av beredskap er avgjørende for håndtering av hendelser i virksomheter. Storulykkevirksomhetene skal ha en egenberedskap, men det offentlige må også ha en beredskap som kan håndtere slike hendelser. I Norge er det mange aktører i den offentlige beredskapen. Brann- og redning, politi, helse, IUA, Kystverket og kommunen har et særskilt ansvar.

Seveso III-direktivet stiller krav til at det utarbeides offentlige beredskapsplaner for storulykkevirksomheter. Planene må ivareta nødvendige beredskapsmessige tiltak og de må øves og testes. Formålet er at den offentlige beredskapen er tilstrekkelig forberedt på å kunne håndtere uønskete hendelser. Som grunnlag for offentlige beredskapsplaner skal storulykkevirksomhetene gi nødvendig informasjon til nød- og beredskapsetatene og kommunen.

Kommunale ROS-analyser, Fylkes-ROS og andre kartlegginger som er grunnlag for beredskapsarbeid må omfatte hendelser som kan skje i storulykkevirksomheter. Slike virksomheter kan være alt fra tradisjonell industri, store og kompliserte prosessanlegg, eksplosivlagre og tankanlegg for olje og gass. Mulige uønskede hendelser vil derfor variere avhengig av type virksomhet. Dette stiller krav til at beredskapen er tilpasset den aktuelle risiko.

8. Seveso III-direktivet

Seveso III-direktivets formål er å forebygge storulykker der farlige kjemikalier inngår, samt begrense de konsekvenser storulykker kan få for mennesker, miljø og materielle verdier, og gjennom dette sikre høy grad av beskyttelse på en enhetlig og effektiv måte.

Norge er forpliktet til å følge opp Seveso III-direktivet, som en del av EØS-avtalen. Direktivet stiller krav til at Norge regulerer virksomheter som håndterer større mengder farlige kjemikalier. Dagens storulykkeforskrift trådte i kraft 1.7.2016, og implementerer krav til virksomheter i EUs Seveso III direktiv.

Storulykkeforskriften er bygd opp etter innholdet i Seveso III-direktivet og er inndelt i paragrafer og fem vedlegg. Vedleggene er integrerte deler av forskriften og må leses sammen med de relevante paragrafer.

Storulykkeforskriften implementerer kun Seveso III-direktivets krav til virksomheter.

Seveso III-direktivet

Offisiell oversettelse av Seveso III-direktivet til norsk (pdf)

Se også Europakommisjonens nettsider med informasjon om Seveso-direktivet

9. Hvordan skal myndighetene følge opp Seveso III-direktivet

Storulykkeforskriften regulerer virksomhetenes plikter, mens Seveso-direktivet også stiller krav til myndighetene. Kravene til myndighetene er ivaretatt gjennom annen lovgivning eller gjennom myndighetspraksis. Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å følge de samme kravene som stilles til medlemsstatene i EU.

a) Oversikt over og tilsyn med storulykkevirksomheter

Myndighetene skal føre tilsyn ved sikkerhetsrapportpliktige virksomheter hvert år, og hvert 3. år ved meldepliktige virksomheter. Tilsynsfrekvens for enkeltvirksomheter kan fravikes dersom myndighetenes vurdering tilsier at dette er forsvarlig.

Koordineringsgruppen for storulykkeforskriften holder oversikt over storulykkevirksomheter og har planer for tilsynet med disse, slik direktivet krever. Se også nærmere omtale av tilsyn under avsnittet om "Tilsyn med storulykkevirksomheter".

b) Beredskap

Myndighetene som har ansvar for offentlig beredskap skal sørge for at det utarbeides beredskapsplaner. Planen skal ivareta nødvendige beredskapsmessige tiltak for virksomheter som er underlagt storulykkeforskriften, og beredskapen skal øves og testes.

c) Arealplanlegging

Arealplanlegging er et viktig forebyggende verktøy for å redusere konsekvenser av uønskede hendelser med farlige kjemikalier. Myndighetene skal i sin arealbrukspolitikk tar hensyn til det langsiktige behovet for å opprettholde egnet avstand mellom virksomheter omfattet av direktivet og boligområder, bygninger og områder med offentlig ferdsel, viktige trafikkårer, rekreasjonsområder og sårbare naturområder.

d) Rapportering til EU

Myndighetene skal hvert 4. år rapportere til EU-kommisjonen om implementering og oppfølging av direktivet. DSBs sekretariat står for denne rapporteringen. Myndighetene skal rapportere til EUs database eSPIRS som inneholder oversikt over virksomheter underlagt direktivet. Uhell i storulykkevirksomheter skal rapporteres inn i databasen eMARS. DSBs sekretariat står for denne rapporteringen. Informasjonen i databasen er åpen for alle og er en viktig kilde til erfaringsoverføring og læring fra hendelser. EU utarbeider og publiserer jevnlig analyser basert på informasjonen i databasen. Lenker til disse databasene finnes i kapittelet "Relevante eksterne lenker".

e) Annet

Direktivet krever at myndighetene har ordninger som ivaretar at allmennheten blir hørt ved etablering av ny virksomhet eller ved endring i eksisterende virksomhet, og at det blir gitt informasjon når slike beslutninger er tatt. Dette ivaretas gjennom myndighetenes saksbehandling av samtykker og tillatelser.

Videre skal myndighetene sørge for at allmennheten har tilgang til siste tilsynsrapport for en navngitt virksomhet. Ytterligere informasjon om dette i kapittelet "Tilsyn med storulykkevirksomheter".

10. Spørsmål og svar om Seveso III-direktivet og storulykkeforskriften

Her kan du finne en samling av spørsmål og svar som ofte stilles til myndighetene i relasjon til storulykkeforskriften og myndighetenes oppfølging av denne.

Spørsmål stilt til koordineringsgruppa (pdf)

EUs offisielle spørsmål og svar liste (pdf)

11. Relevante eksterne linker

EU

EUs storulykkebyrå (MAHB) er en enhet innen EUs Joint Research Centre som skal gi vitenskapelig og teknisk støtte til EU-kommisjonen innenfor området styring og kontroll med risiko i industrielle virksomheter. MAHB skal assistere kommisjonen på fagområdet og være med å bidra til en god implementering av EUs policy for forebygging av storulykker og begrensning av omfanget av eventuelle store ulykker.

For mer informasjon, se: https://minerva.jrc.ec.europa.eu/en/minerva